I dag har jeg fått tilbud om ny jobb! Dvs. spørsmål om jeg har lyst til å være med på kurs som kan gi meg ny jobb. Så skal jeg altså ha to jobber og gå på fulltidsstudie. Jeg er gal. Men siden det er snakk om å bli aerobic-instruktør, så er dette rett og slett en jobb som kan erstatte mye av treningen min. Har jeg tid til å trene, har jeg tid til dette. Kjempelogikk i mitt hode altså. Håper ikke jeg dør av tidsnød.
I morra skal jeg på jobb igjen. Gudene vet hva slags raringer jeg kommer til å møte. På en typisk tirsdagskveld pleier som regel Skålklippen å dukke opp. Hun skal alltid ha håndkle. Til sin mor. Det tar lang tid å finne håndkle til sin mor. Lang tid. Enda lenger tid. Det skal gjerne gå ann å klippe håndkledet opp i små kluter også. Uten at det rakner. Dumt at det ikke går. Skal ha det likevel. Kommer tilbake to timer etterpå og bytter i et annet.
Same old, same old.
mandag 13. februar 2012
søndag 12. februar 2012
"Jæææla dyrt!"
Tappert forsøk på å gjengi en samtale med fru Alkis:
Fruen kommer inn i butikken sammen med en venninne. Begge er temmelig velkledd, med store fancy vesker og masse handleposer, og en god svai i knærne. Venninnen har sykt behov for en røyk, så hun går fort ut (heldigvis, i.o.m. at hun tror hun vet bedre hva fruen skal ha enn det fruen gjør selv).
Fruen svaier av gårde innover i butikken og treffer nesten en hylle, mens hun halvveis roper ut:
- "Eg trængar en gardinstang!"
Alle andre er opptatt, så jeg må ta meg av denne forespørselen. Jeg spør etter spesifikasjoner (størrelse, farge osv.).
- "Eg må se ka dåkkar har!"
Jeg tar henne med til avdelingen, og etter noe om og men, så finner hun en hvit gardinstang som hun liker.
-"Mæn eg må ha én åvar døren óg!"
Med alle poser og vesken i den ene hånden, står hun og lener seg mot gardinstangen som hun holder stående ved siden av seg.
- "Eg kommar'sje på kalla farge d e på dæn gardinen!"
På dette tidspunktet har hun lukket øynene. Trynet hennes er lent mot toppen av gardinstangen. Knærne hennes begynner å svikte. Jeg er sikker på at hun har sovna. Sovna stående, lent mot gardinstanga.
-"ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!"
Jeg skvetter. Hun legger ikke merke til det, siden øynene hennes fortsatt er lukket. Hun har skjønt at knærne begynner å nærme seg en faretruende vinkel, og retter seg raskt opp til omtrent 160 grader.
-"Åh! Eg huskar isjæ fargen på dæn gardinen!"
Hun står og svaier en stund til, og bestemmer seg for å drite en lang marsj i den andre stangen. Så vi tar en kollektiv beslutning om å gå mot kassen med den hvite.
- "Mæn han va jæææla dyr!"
Jeg mumler et eller annet "Heh, ja..." som hun ikke får med seg. Vi kommer til kassen.
- "Korr mye kostar han?"
Jeg ler litt inni meg, og merker meg at damen har lommeboken full av sosialpengene hun antakelig akkurat har fått utbetalt. Jeg er glad for at vi snart er ferdig. Venninnen ringer for å fortelle at hun står utefor og røyker. Jeg merker at bobla mi snart sprekker.
- "Eg må fårræssn ha sånn dærre ting til kjøkkenvinduet, sånn dærre hvit!"
Siden jeg har noen års erfaring, så skjønner jeg faktisk hva hun snakker om. Så jeg går for å finne gardinspiral.
Hun får det hun vil ha, og denne gangen blir det bare 20 kr, så hun blir meget sprudlende. Problemet med sprudlende alkoholikere er at de blir meget pratsomme. Jeg hadde gjort mitt og avsluttet salget, og "Ha en fin dag", men hun ville fortelle meg litt om kjøkkenvinduet sitt. Hun la ikke merke til at jeg ikke hørte på hva hun sa. Glad og fornøyd gikk hun hjem i en tilstand som ville gjort hvem som helst uskikket til å henge opp en gardinstang.
Fruen kommer inn i butikken sammen med en venninne. Begge er temmelig velkledd, med store fancy vesker og masse handleposer, og en god svai i knærne. Venninnen har sykt behov for en røyk, så hun går fort ut (heldigvis, i.o.m. at hun tror hun vet bedre hva fruen skal ha enn det fruen gjør selv).
Fruen svaier av gårde innover i butikken og treffer nesten en hylle, mens hun halvveis roper ut:
- "Eg trængar en gardinstang!"
Alle andre er opptatt, så jeg må ta meg av denne forespørselen. Jeg spør etter spesifikasjoner (størrelse, farge osv.).
- "Eg må se ka dåkkar har!"
Jeg tar henne med til avdelingen, og etter noe om og men, så finner hun en hvit gardinstang som hun liker.
-"Mæn eg må ha én åvar døren óg!"
Med alle poser og vesken i den ene hånden, står hun og lener seg mot gardinstangen som hun holder stående ved siden av seg.
- "Eg kommar'sje på kalla farge d e på dæn gardinen!"
På dette tidspunktet har hun lukket øynene. Trynet hennes er lent mot toppen av gardinstangen. Knærne hennes begynner å svikte. Jeg er sikker på at hun har sovna. Sovna stående, lent mot gardinstanga.
-"ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ!"
Jeg skvetter. Hun legger ikke merke til det, siden øynene hennes fortsatt er lukket. Hun har skjønt at knærne begynner å nærme seg en faretruende vinkel, og retter seg raskt opp til omtrent 160 grader.
-"Åh! Eg huskar isjæ fargen på dæn gardinen!"
Hun står og svaier en stund til, og bestemmer seg for å drite en lang marsj i den andre stangen. Så vi tar en kollektiv beslutning om å gå mot kassen med den hvite.
- "Mæn han va jæææla dyr!"
Jeg mumler et eller annet "Heh, ja..." som hun ikke får med seg. Vi kommer til kassen.
- "Korr mye kostar han?"
Jeg ler litt inni meg, og merker meg at damen har lommeboken full av sosialpengene hun antakelig akkurat har fått utbetalt. Jeg er glad for at vi snart er ferdig. Venninnen ringer for å fortelle at hun står utefor og røyker. Jeg merker at bobla mi snart sprekker.
- "Eg må fårræssn ha sånn dærre ting til kjøkkenvinduet, sånn dærre hvit!"
Siden jeg har noen års erfaring, så skjønner jeg faktisk hva hun snakker om. Så jeg går for å finne gardinspiral.
Hun får det hun vil ha, og denne gangen blir det bare 20 kr, så hun blir meget sprudlende. Problemet med sprudlende alkoholikere er at de blir meget pratsomme. Jeg hadde gjort mitt og avsluttet salget, og "Ha en fin dag", men hun ville fortelle meg litt om kjøkkenvinduet sitt. Hun la ikke merke til at jeg ikke hørte på hva hun sa. Glad og fornøyd gikk hun hjem i en tilstand som ville gjort hvem som helst uskikket til å henge opp en gardinstang.
Ja, det var sant, jeg hadde jo en blogg jeg!
Det var en gang en blogg. Bloggen var lite brukt. Stakkars bloggen.
Jeg klandrer meg selv. "Jeg har ikke tid"! Eller... hva skal man ellers bruke søndagskvelden til?
Okei. Jeg kan skrive et eller annet. Jeg har historier på lager nemlig. Historier fra min hverdag.
Min hverdag er travel, og jeg tenker sjelden på annet enn skole (frister, oppgaver, innleveringer osv.), men et par ganger i uka går jeg inn i en slags boble, hvor alt som henger over meg blir glemt, til fordel for en slags slørete tilværelse hvor alt går på skinner. Boblen kalles jobb. Jobben har jeg hatt en stund, så den er ikke særlig utfordrende. Dette passer meg altså utmerket.
Jeg arbeider i et serviceyrke, nærmere bestemt i en butikk. Jeg er ganske flink til å gi god service (bortsett fra ved tre tilfeller: jeg har blitt dumpa, jeg er veldig sulten, jeg er veldig tissetrengt). I denne butikken vanker alt fra finere fruer til sjabre narkiser. Mange av disse er fast innmat i vår arbeidshverdag, og flere av dem har fått passende navn:
- Puppedamen/hun som vil se på alt, men ikke ha noe av det
- *fornavn sensueret* Johannessen/hun med rumpetaska/hun med postkortet
- Restekasse-Johnny/"Denne på tilbod?"
- Skålklippen/"Den er til min mor"/"Kan denne klippes opp?"
- Rullatordamen/"Du er nu bra snill som hjelper meg"
- Homomannen/"Jeg har handlet for flere tusen i denne butikken"/"Er sjefen din her?"
- Myntvekslern
- Alkisdamen/akkurat fått sosialpenger
Det er de jeg kommer på i farta.
På min jobb kan det av og til bli grusomt kjedelig. Heldigvis har vi disse menneskene som kommer innom og lyser opp hverdagen vår. Kanskje ikke der og da, men det blir i det minste gode historier til senere.
Fordi mitt liv på generell basis ikke er særlig spennende, så kommer jeg til å skrive om den fargerike boblen som er min jobb (kanskje andre ting, hvis det mot formodning skulle skje noe). Kanskje ikke superspennende lesning det heller, men da får jeg det hvertfall ut av systemet.
Flaks at jeg allerede hadde en blogg, så jeg slapp å bruke tid på å lage det.
For meg er det umulig å fatte seg i korthet, bare så det er sagt. Derfor trenger jeg lunsjpause (på min jobb heter det lunsjpause uansett når på dagen du tar matpause) og tissepause før første historie kan skrives. Det skal bli godt å få det ut.
Meg på jobb!
*back in business*
Jeg klandrer meg selv. "Jeg har ikke tid"! Eller... hva skal man ellers bruke søndagskvelden til?
Okei. Jeg kan skrive et eller annet. Jeg har historier på lager nemlig. Historier fra min hverdag.
Min hverdag er travel, og jeg tenker sjelden på annet enn skole (frister, oppgaver, innleveringer osv.), men et par ganger i uka går jeg inn i en slags boble, hvor alt som henger over meg blir glemt, til fordel for en slags slørete tilværelse hvor alt går på skinner. Boblen kalles jobb. Jobben har jeg hatt en stund, så den er ikke særlig utfordrende. Dette passer meg altså utmerket.
Jeg arbeider i et serviceyrke, nærmere bestemt i en butikk. Jeg er ganske flink til å gi god service (bortsett fra ved tre tilfeller: jeg har blitt dumpa, jeg er veldig sulten, jeg er veldig tissetrengt). I denne butikken vanker alt fra finere fruer til sjabre narkiser. Mange av disse er fast innmat i vår arbeidshverdag, og flere av dem har fått passende navn:
- Puppedamen/hun som vil se på alt, men ikke ha noe av det
- *fornavn sensueret* Johannessen/hun med rumpetaska/hun med postkortet
- Restekasse-Johnny/"Denne på tilbod?"
- Skålklippen/"Den er til min mor"/"Kan denne klippes opp?"
- Rullatordamen/"Du er nu bra snill som hjelper meg"
- Homomannen/"Jeg har handlet for flere tusen i denne butikken"/"Er sjefen din her?"
- Myntvekslern
- Alkisdamen/akkurat fått sosialpenger
Det er de jeg kommer på i farta.
På min jobb kan det av og til bli grusomt kjedelig. Heldigvis har vi disse menneskene som kommer innom og lyser opp hverdagen vår. Kanskje ikke der og da, men det blir i det minste gode historier til senere.
Fordi mitt liv på generell basis ikke er særlig spennende, så kommer jeg til å skrive om den fargerike boblen som er min jobb (kanskje andre ting, hvis det mot formodning skulle skje noe). Kanskje ikke superspennende lesning det heller, men da får jeg det hvertfall ut av systemet.
Flaks at jeg allerede hadde en blogg, så jeg slapp å bruke tid på å lage det.
For meg er det umulig å fatte seg i korthet, bare så det er sagt. Derfor trenger jeg lunsjpause (på min jobb heter det lunsjpause uansett når på dagen du tar matpause) og tissepause før første historie kan skrives. Det skal bli godt å få det ut.
Meg på jobb!
*back in business*
Abonner på:
Innlegg (Atom)